Vårfølelse..

Det er deilig å kunne trene til 21.30 på kvelden uten å måtte slå på lyset. Nå begynner kosetida på treningene, hvor vi kan sitte ute og følge med på de andre ekvipasjene, skravle, lufte i fjæra og bare kose oss.

I går på treninga hadde Tonje satt opp en enkel bane, slk at vi bare kunne la hundene springe på uten for mye handling. For Kis betydde det en del riv som vanlig. I tillegg jukset han de første gangene på feltene, og vi måtte innprente at kriteriene gjaldt fortsatt, selv etter to helger med konkurranser. Etter litt problemer med kroppen, har jeg bestemt meg for å kutte ned på bruk av fremforbytter en stund. Jeg får ikke like vondt etter trening ved konsekvent bruk av bakbytter. Jeg har bare en utfordring å huske at diagonalen begynner helt ved hinderet før byttet. Kis er blitt veldig flink å respondere på bakbytter så lenge jeg gjør det korrekt:)

Jeg hadde satt opp den såkalte triangel-øvelsen i hoppteknikk. Jeg fikk to gode økter på denne kombinasjonen. Jeg ser jeg har vært litt sløv med hoppteknikk-treningen, og får bare trappe den biten opp fremover. Det er jo så mye enklere nå når banen er bar og vi ikke er avhengig av de to flekkene med dårlig lys.

For å forebygge flere slalåmfeil, arbeidet jeg litt med fokus i slalåmen selv om ting skjer rundt. Jeg kastet leken ved siden av han mens han gikk, og krevde at han skulle gå hele slalåmen. Det skal jeg gjøre mer av fremover, slik at han bedre takler slalåmen i konkurransesituasjonen.

Etter fire økter var Kis faktisk ganske sliten. Det er ikke ofte jeg ser min lille arbeidsmaskin sliten, så det var jo nesten moro å se at han var "ferdig" å trene etter den siste økten.

Endelig er veiene bare, og hele familien har att ut syklene. Både tirsdag og i dag ble det fine sykkelturer med hunder og barn. Med smerter i bekkenet er det godt å få trimmet meg selv og Kisen på sykkel, og vi kommer nok til å sykle en del i sommer. Jeg gleder meg til løypene i skogen også er bare, så Kis slipper å springe på den smale stien i grøfta langs sykkelveien.