Barnesikring

Tenk at det er så mye å tenke på før man skal gifte seg..
Litte trening og mye organisering.

Sigurd vokser seg større og større, og det er full fart over hele gulvet. Alt er spennende, bortsett fra egne leker. Jeg hører bare at ungen ler høyt, dunk-dunk-dunk bortover gulvet, før han er et nytt sted og utforsker. Flere ganger har han vært langt bak sofaen, og på vei mot en sovende Kis. Kis er ikke så veldig glad i å bli vekket av barn, og i dag ble det iverksatt "prosjekt barnesikring" av Kis sin soveplass.

Slik ser den ut nå:

Kis kan lett hoppe ut og inn av plassen sin, og Sigurd kommer seg ikke inn der. hverken nå eller etter han lærer å gå. Tuva fikk puffen sin da Isak var på den alderen, og nå har altså Kis sin egen lille krok med en halvvegg foran.

Den "skyldige" krabaten, her sammen med en av Småfotan sine nydelige valper:

Byens beste...

Vi gidder ikke blogge om riv på agilitybanen!

Men jeg er rimelig sikker på at Kis er byens beste frisbeehenter i dypsnø. Heldigvis finnes det fortsatt steder vi kan bedrive denne morsomme og meget fysisk krevende "sporten" som Kis elsker nesten høyere enn agility.

Det er godt å ta seg helt ut fysisk, synes Kis.

Særlig siden hans trening ellers består nesten kun av lydighet. Det er lenge siden vi har kommet oss på fellestreningene på fredager, vi har vært borte i helgene. Dagene fylles av bryllupsforberedelser, og det blir lite tid til fellestrening. Jeg tar med meg Kis på parkeringsplasser og små grusbaner i nærheten når jeg har noen minutter ledig, men jeg vet jo at Kis trenger å arbeide med folk og hunder rundt seg. Det er da han går opp i stress, og det er da bjeffingen kommer. Når jeg trener alene er jo alt så fint og flott!

Etter Siv-kurset satte jeg meg opp en liste over ting jeg måtte jobbe med. Jeg har fått på plass høyresvingene, og innkallingene er nå bra. Jeg går mer kjeder, og bruker de metodene jeg lærte av henne for å ikke få bjeffing. Jeg er ikke kommet langt nok med apporten, og må jobbe mer med den. Jeg må trene mer fellesdekk med fremmede hunder, samt gå lengre kjeder uten at han koker over og bjeffer. Vi har tatt lydighetshinderet bare noen få ganger. Det må vi få prøvd oss på igjen

Trippelstevne i Narvik

I helga har vi vært i Narvik og konkurrert agility. Jeg, Lisa og Cecilie tok med oss ungene og hundene, og sjekket inn på Best Western Narvik Hotell. Hotellet ligger helt oppe ved slalåmløypa i Narvik, og det var fint å lufte hundene i nærheten av hotellet.

På vei til Narvik, stoppet vi i fjæra i Bjerkvik. Det var herlig vær, og flott å springe for store og små.
Peningen:

Ungene har storkoset seg hele helga, og det var nok en stor fordel at de var flere.
Her griller de formiddagsmat:

Jeg og ungene lot oss sjarmere av noen raggete nydelige små parson russel terriere. Ny agilityhund er under planlegging, og kanskje blir vi så heldige at denne søte damen blir mamma'n til vår nye agilitystjerne.

Vi var i Narvik mest for å ha en hyggelig helgetur. Men det må vel nevnes at jeg og Kis sprang 6 løp i løpet av to dager. To agilityløp endte med to riv, mens tre løp endte med tre riv (et av de disket vi fordi jeg sendte han i feil tunnellinngang). Et løp disket vi x to. Eller jeg disket oss!

Av erfaringer drar jeg med meg at jeg fungerte bedre i konkurransesituasjonen enn under sesongstarten. Jeg glemte ikke hvor jeg skulle, jeg gjorde det jeg hadde briefet og handlet tidvis bra. Jeg lot meg stresse i et løp av at Kis ikke holdt kriteriet i starten, og sank ned mot liggende stilling, og i et løp ble jeg veldig stresset av at Kis brøt kriteriet på feltet. I stedet for å holde han lenge på neste felt, ble jeg fryktelig teit og sa "ja" til han før han hadde stoppet på de to neste feltene. Hvorfor gjorde jeg det tru?? Jeg som vanligvis er så flink til dette med felt. *slå meg i hodet med noe hardt*.

Av Kis sine ferdigheter må vi øve mye på at han skal fortsette fremover etter målstrekket. Vi fikk to unødvengide riv på at Kis snudde seg mot meg og droppet bena på målhinderet. Vi må også trene på hopp før felthinder og selvfølgelig hopp i sving - det evigvarende stooore problemet vårt. Men den største erfaringen jeg drar med meg var at han ble veldig stresset i konkurransesituasjon på bortebane. I fjor var jeg jo gravid, og vi reiste ingen plasser. Så dette trenger han mye erfaring og trening på for å mestre bedre.

Lørdagens første ag-løp:http://www.youtube.com/watch?v=MyJLHuJbNKw&feature=youtu.be Jeg var sen på en serpentine, og han rev målhinderet. Men jeg er ellers veldig fornøyd med løpet.

Springebanene til Oddgeir Nergaard legger jeg ikke ut. Lite spennende handling, og 3 riv på begge løpene.

Søndagens agilityløp er her: http://www.youtube.com/watch?v=kRnfxxrBewM&feature=youtu.be Banen passet meg veldig bra, da jeg kunne ligge bak hele banen. Riv på første hinder satte meg litt ut, og vi fikk senere første vegring på flere år. Jeg sender han mot tunnellen, men stopper opp og retter meg mot neste hinder for tidlig. Jeg må huske å ha tålmodighet. Bakbyttene satt fint, og ellers fløt løpet fint. Hoppløpet ble bare rot, med to disk på feller vi ikke hadde sett mens vi briefet.

Takk til NTBK for et fint stevne, og Cecilie, Sofie, Iris, Lisa, Axel, Lea og Isak for flott reisefølge.

Takk og lov for det positive agilitymiljøet!

Jeg har de siste månedene trent mer og mer lydighet med Kis. Han river jo pinner i hvert løp, og jeg har i tillegg vært plaget med bekkenet etter svangerskapet. Så det har vært flott å kunne bruke Kis til noe annet en den meget fysisk krevende sporten agility.

Jeg har vært så heldig å komme inn i en flott treningsgruppe, og vi trener sammen så ofte det lar seg gjøre. Denne uken har jeg bevilget meg litt treningsfri i snøværet, men ellers blir det ofte flere ganger i uken hvor vi arbeider med fri ved fot, innkalling, apport, fellesøvelser med mer. Og dette gjør vi kun belønningsbasert, og ved å legge til rette for at hunden skal lykkes og dermed lære.

Jeg har vært i agilitymiljøet så lenge, og der trener vi jo kun positivt. Det finnes ikke en person som jeg vet om i hele agilitymiljøet som en gang vurderer å trene inn felt eller slalåm ved bruk av korreksjoner. Vi hører sjelden og aldri noen som skylder på hunden på grunn av egen utilstrekkelighet, og det er alltid en positiv og entusiastisk gjeng som heier meg frem på alle stevner.
Og som trener min hund når jeg er indisponert.

Dermed visste jeg vel ikke hvor heldig jeg var som kom med i den fantastiske treningsgjengen i lydighet. Jeg reagerer ikke spesielt positivt på folk som bruker korreksjon i innlæring, som skylder på hunden eller andre forhold rundt dersom egen hund feiler eller som er negative til å dele plass på banen med andre ekvipasjer. I agility er ofte den store diskusjonen om man bør ha et handlingssystem, og i så tilfelle hvilket. Det kan kanskje sammenliknes med om man vil bruke handsignal eller ikke på avstandskommanderingen. En veldig liten problemstilling sammenliknet med hva man faktisk enda møter i lydigheten. Det er en så stor selvfølge for meg å trene positivt med min hund, og å ha det fint i aktivitet sammen med hunden min. Jeg blir dermed litt tappet av å måtte forsvare en treningsmetode som jeg trodde var en selvfølgelighet.

Foreløpig har jeg valgt å holde meg til min egen fantastiske lydighetsgjeng, men jeg må vel snart gjøre et valg om jeg skal begynne å vise meg på cup, konkurranser, fellestreninger med høy stemmebruk og utrygge hunder etc. eller om jeg skal fortsette å sysle med lydighet kun på hobbybasis. Kanskje jeg gjør som mange andre, og reiser til koselige og positive Senja for å konkurrere i stedet. Men det blir ikke før etter bryllupet..