Rally i julestria

Nå har jeg bakt, shoppet julegaver og penklær til ungene, ryddet og styrt. Bare julevask og pynting gjenstår, i tillegg til julebesøk til far ute på Hansnes. Det blir lite tid til trening av Kisen. Det merkes lite, men når vi får besøk går han helt i taket. Vi har nå bestemt at han får time out på verandaen når han blir for vill, og kommer til å praktisere det i jula. Jeg har følelsen av at det virker allerede.

Søndag og i dag har jeg møtt Cecilie for noen noe uplanlagte økter med rally. Jëg ba om og fikk en utfordring fra Lisa for noen dager siden. Jeg skal klare slalåm-øvelsen fra klasse 3 før jul. Jeg har øvd litt hjemme, samt på søndag. I dag klarte vi slalåmen i en rekke med flere øvelser. Jippi!. Enda en del verbal og fysisk hjelp, men det er kjapt og fint, og jeg er fornøyd med fremdriften.

Det negative var mye lyd! Selv om jeg brukte godbit var det mye bjeffing. Det kan skyldes at det var "fremmede" under på banen, eller at vi har trent lite i det siste. Vi får se hvordan det utvikler seg fremover.

I morgen er det agilitytrening igjen. Det blir nok lite agility, fordi banen er såpeglatt. Men noe felttrening og sosialisering blir det vel, og det ahr Kis lyst til å være med på.

Søskensjalusi eller puddel-demens?

De to siste ukene har jeg ved flere tilfeller kommet hjem og funnet sundbitte ting. Det har ikke skjedd på veldig lenge. Tuva hadde sin periode som unghund, og Kis hadde noen få små episoder da han var ca 7-8 måneder. Jeg har mistenkt Tuva for å gjøre dette, blant annet fordi hun har vært ganske plagsom og masete i det siste. Hun følger etter, står å ser på meg eller Petter og er rar til tider.

Det er så merkelig at dette skjer nå. Jeg er jo hjemme nesten hele dagen, og har som oftest hundene med meg når jeg ikke er hjemme på dagtid. Tuva har jo ikke trent de fire siste årene, så det kan jo ikke være manglende stimuli hun reagerer på. Hun har selskap hele dagen, kan være så mye ute hun vil og får en del kos. Men kanskje hun er som "storesøsken" flest? Maser og henger etter og gjør uønskede ting for oppmerksomhet:)

I dag, da jeg hadde kjørt Isak i barnehagen, fant jeg dette oppe i Tuva sin seng:

Rimelig avslørt at det er hun som står bak tyveri og maltraktering av pepperkaker, snytepapir, goderinnpakning, konvelutter, lipsyler og andre tigjengelige småting.

Mer fornøyd med lavere målsetninger

Det har blitt dårlig tid til å skrive treninigsdagbok de siste ukene. Vi har trent jevnt , med to til tre treninger i uken. Det har blitt en del rallylydighet, samt tre agilityøkter.

I agilityen har jeg hatt det ganske moro faktisk. På godt nordnorsk driter jeg i at vi river, for det har vi gjort på hver trening i over ett år. Jeg får ikke gjort noe med det nå, så jeg velger å overse det. Jeg fokuserer heller på aktivisering av Kis, handling og flyt. Dette har fått meg til å få litt mer motivasjon tilbake for å trene agility, etter en lang periode med lav motivasjon. Jeg må bare prioritere å kose meg på trening, og innse at min målsetning om å plassere meg i NM ikke kommer til å bli oppfylt med denne hunden, mest sannsynlig. Jeg kommer meg på onsdagstrening, men da Sigurd er trøtt og krevende på kvelden, og Isak liker å bli lest til og klødd på ryggen, prioriterer jeg å komme hjem før han skal legge seg. Det er jo bare snakk om en kort periodem så da ofrer jeg treningstid. Jeg rekker en økt hver onsdag, og gjør det beste ut av den økta.

I rally gjør vi virkelig fremskritt. Vi har nå inne alt i klasse 1, og stort sett alle øvelser i klasse 2. Vi har øvd lite på en øvelse med utplasserte godbitskåler i banen, samt på stå med berøring og hopp over agilityhinder. Ellers har vi det meste i boks, inkludert noen vendinger som ikke er logiske for en agilityutøver (blindbytter, hehe). Jeg gleder meg til å konkurrere mer i denne grenen, og skal gjøre mitt for at vi får konkurranser i Tromsø neste år.

Ellers er det blitt en del lufting sammen med Lisa og Qoralle. Hun er blitt gode venner med mine to, og det er koselig å få springe litt ekte kelpie-springing innimellom synes Kis.

Deilig adventsvær for tiden:

Mor sin Tuva

Jeg skriver aller mest om Kis og vår trening her i bloggen. Bloggen er en slags treningsdagbok for oss, og jeg trener lite med pensjonistpuddelen. Derfor mest om Kisen. Men nå er det på tide å blogge litt om min fine Tuva kjenner jeg. Gammeldyret fortjener litt oppmerksomhet!

Tuva er veldig mor sin hund. Da jeg fikk henne, hadde jeg bare Fido, den lite koseglade elghunden, i livet mitt, og Tuva ble raskt fangdyret mitt. Hun var med meg over alt, og var aldri langt unna meg. Det er nok en av grunnene til at hun er så knyttet til meg.

Tuva har mange særegenheter og kvaliteter. Hun er og blir en levende borrelås, med alt det medfører. Det kan nok karakteriseres som en ulempe, men har medført mang en latter og glede for mor.

Tuva er, så langt hun kan påvirke det, alltid i nærheten av meg. Det betyr at hun alltid kan være løs, og at jeg må passe meg før jeg setter ned bena uansett hvor jeg er. Jeg har også alltid selskap på do..

Når jeg er syk, er det Tuva som holder meg med selskap. Hun må tvinges ut av soverommet dersom noen andre skal lufte henne. Hun er så rask opp igjen når hun kommer inn.

Og hun er veldig glad i å sole seg.

Tuva er hele hundeklubbens valpe-hund. Hun går overens med alt av hunder, bortsett fra ivrige unge hannhunder som er for voldsomme for hennes rygg. Derfor har hun ganske mye fri-tid, der hun tusler rundt med andre hunder løs. Så lenge den dyrebare moren ikke blir for betatt av valpene, er hun 100 % sikker.

Jeg håper jeg får beholde Tuva i mange år til. Men som 9 årig pensjonert agility-utøver med ryggprolaps, kan vi ikke ta noe for gitt.

Det skal mye til før jeg får meg en hund som blir så mye mor si pia som Tuva er.



Eller noen som er så glad i å vasse i vannkanten..