Vel overstått Midnattsolhopp

Det har blitt lite blogging i det siste. Bryllupsreise, hytteturer og en generell motløshet på grunn av mye riv har ikke gjort at jeg har hatt lyst til å blogge. Men nå har vi konkurrert i fire dager, og gått 12 løp, og da er det en del som må lagres for ettertiden. Det er greit å kunne gå tilbake og lese dersom jeg skulle fortsette å satse på agility med Kis.

Jeg har de fleste løp på film, og blir å legge en del løp ut. Men nå er familien på hytta, og jeg har lånt meg en pc, og kan ikke laste ned masse film på denne pcen.

Torsdagen startet dårlig for meg og Kis. En disk, og et hoppløp med hele 8 riv!
Her har Ida-Helene fanget ett av de:

Oppgittheten tok meg veldig da, og jeg var merkbart mindre tent da fredagen kom. Jeg har betennelse i et kne, og det er ganske smertefullt. Jeg har dermed vært nødt til å handle med nesten bare bakbytter. Jeg har også hatt en startprosedyre som har innebært godbitsøk og mye ro helt frem til start. Om det er bakbyttene eller roen som har gjort det, så har jeg hvert fall vært ganske fornøyd med stevnet. Så vidt jeg husker har jeg handlet Kis til to disk og en vegring, og ellers har han ligget på mellom en og tre riv pr løp. Vi fikk med oss en andreplass, noen tredjeplasser og en fjerdeplass i klasse stor 1.

Maija Vinnikka tok dette bildet av en meget ivrig Kis:

Jeg må gå mer baner med bakbytter, for å øve meg selv på timing av når jeg skal krysse bak Kis. En vegring og en disk kom fordi jeg var for lite tålmodig. Jeg slapp opp på kriteriene på feltet på flere av løpene. Jeg kjente ikke at jeg orket å diske meg på grunn av feltene når han river så mye. Vi blir nok aldri en feilfri ekvipasje uansett.

Både jeg og Kis har hatt det moro, og jeg har fått tilbake lysten til å trene agility igjen. Nå må bare betennelsen i kneet, som jeg har slitt med siden i mai, slippe taket. Det er litt lite greit å trene når knærne krangler.

Siste løpet for helga fikk jeg Ragnvald til å gå for meg. Jeg var sliten, trøtt og hadde vondt, og jeg har lenge hatt lyst til å se hvordan Kis og Ragnvald kunne fungere i lag. Det var veldig morsomt å se de gå. Det ble et par riv, men tiden var best av alle 16 hundene som deltok.

Maija tok bilde av Ragnvald i action:

Jeg skal gå gjennom videoene når jeg får pcen tilbake.

Elelrs er det bare å glede seg til Vappu-kurs om to uker!

Drømmen om Laika..

Da er vi nylig kommet hjem fra bryllupsreise. Kis og Tuva har hatt det flott hos sine hundepassere mens familien har vært på Kreta. Men ikke tro at vi har vært helt hundefri av den grunn...

Vi valgte å fly ned til Kreta, og bestille leilighet via booking.com. Vi bestilte leilighet på et bitte lite sted 6 km utfor Kissamos. Nydelige og rolige omgivelser, en flott hage med basseng og trivelige eiere. Samme dag som vi kom dukket det en liten firbeint skapning opp på hotellet. Utrulig flott liten tispe, som med en gang valgte oss ut og bosatte seg sammen med oss. Hun sov utenfor leiligheten vår, fulgte etter oss på stranden, på restauranter og på trilleturer. Hun sov under solsenga mi om dagen, og ved bordet vårt om kvelden. Vi ga henne mye kos og oppmerksomhet, men ikke mat. Hvert fall ikke de to første dagene..

Barna ga henne raskt navnet Laika .Er hun ikke nydelig?

Hun smeltet hjertet mitt totalt, og jeg kjente at jeg ikke kunne forlate henne på Kreta uten å gjøre mitt beste for at hun kom tilbake til eier, evt fikk nye eiere. Jeg kontaktet derfor organisasjonen Arche Noah Kreta http://www.tierärztepool.de/cms/de/. De anbefalte meg å undersøke om hun var tatovert, for da var hun allerede i deres system. Hun har et ferskt arr med stingene i på magen, og de trudde hun måtte være nylig sterilisert. Hun hadde ikke denne tatoveringen, noe som tydet på at hun var steriliert av eieren sin. Hun hadde også halsbånd. De anbefalte derfor at jeg tok henne til en lokal veterinær for å sjekke om hun var id-merket, og evtentuelt for å høre om de kjente igjen hunden. De forklarte meg fremgangsmåte for å ta henne med til Norge dersom eier ikke ble funnet, og kunne desverre meddele at alle fosterhjem på Kreta var opptatt for tiden.

Lunch på strandbar:

Dagen etter skulle vi ta en tur på en kjent strand et stykke unna. Vi pakket i bilen, og satte oss inn.  Laika la seg bak bilen, som for å hindre at vi dro noen steder. Petter måtte flytte henne for å få kjørt. Hun sprang etter oss et stykke, men stoppet. Vi regnet med å finne henne på hotellet da vi kom tilbake, slik vi hadde gjort tidligere når vi har vært ute og kjørt. Men Laika var borte. Vi leita etter henne noen dager, men ga til slutt opp å finne henne. Dermed rant hele planen med veterinær ut i sanden.

Gleden var stor da vi to dager før hjemreise plutselig møtte Laika igjen i nærmeste by Kissamos. Hun hadde da vandret 6 km i den retningen vi hadde kjørt den dagen, og slått seg ned i byen. Jeg spurte servitøren på restauranten der hun dukket opp om hun hadde vært der før. Det hadde hun. Laika fikk både pannekake og baguett hos oss, og var sammen med oss i flere timer. Rett før vi skulle kjøre forsvant hun. Det var både godt og dumt. Dumt fordi vi ikke fikk mulighet å ta henne til veterinær. Men fint fordi jeg slapp dilemmaet med å måtte forlate henne på Kreta dersom hun ble med oss.

Jeg sitter igjen med to ting etter ferien:

- Jeg skal gjøre mitt beste for at min neste hund har en del av de kvalitetene som Laika har. Det var utrulig deilig å være sammen med en hund som fulgte etter meg overalt hvor jeg gikk, som lot seg bære og kose med av barna, som var rolig og snill og liten og søt. Sukk.

- Jeg blir å donere penger til den flotte organisasjonen som arbeider for løshunder og løskatter på Kreta. For en fantastisk jobb de gjør! Jeg blir også å tilby meg å fjernadoptere Laika dersom de kan ta henne inn i fosterhjem.

Jeg kan med hånda på hjertet si at Laika var med å gjøre ferien vår enda bedre. Måtte hun finne et hjem snart.