Mor sin Tuva

Jeg skriver aller mest om Kis og vår trening her i bloggen. Bloggen er en slags treningsdagbok for oss, og jeg trener lite med pensjonistpuddelen. Derfor mest om Kisen. Men nå er det på tide å blogge litt om min fine Tuva kjenner jeg. Gammeldyret fortjener litt oppmerksomhet!

Tuva er veldig mor sin hund. Da jeg fikk henne, hadde jeg bare Fido, den lite koseglade elghunden, i livet mitt, og Tuva ble raskt fangdyret mitt. Hun var med meg over alt, og var aldri langt unna meg. Det er nok en av grunnene til at hun er så knyttet til meg.

Tuva har mange særegenheter og kvaliteter. Hun er og blir en levende borrelås, med alt det medfører. Det kan nok karakteriseres som en ulempe, men har medført mang en latter og glede for mor.

Tuva er, så langt hun kan påvirke det, alltid i nærheten av meg. Det betyr at hun alltid kan være løs, og at jeg må passe meg før jeg setter ned bena uansett hvor jeg er. Jeg har også alltid selskap på do..

Når jeg er syk, er det Tuva som holder meg med selskap. Hun må tvinges ut av soverommet dersom noen andre skal lufte henne. Hun er så rask opp igjen når hun kommer inn.

Og hun er veldig glad i å sole seg.

Tuva er hele hundeklubbens valpe-hund. Hun går overens med alt av hunder, bortsett fra ivrige unge hannhunder som er for voldsomme for hennes rygg. Derfor har hun ganske mye fri-tid, der hun tusler rundt med andre hunder løs. Så lenge den dyrebare moren ikke blir for betatt av valpene, er hun 100 % sikker.

Jeg håper jeg får beholde Tuva i mange år til. Men som 9 årig pensjonert agility-utøver med ryggprolaps, kan vi ikke ta noe for gitt.

Det skal mye til før jeg får meg en hund som blir så mye mor si pia som Tuva er.



Eller noen som er så glad i å vasse i vannkanten..