Stressnivå i lydighetstreningen

Siden vi akkurat har begynt å trene lydighet sammen med andre folk og hunder, er det mye å ta tak i. Kis var jo aldri ment å være noe annet enn Norges beste agilityhund, så stort sett alt arbeid med han har vært agilityrettet. Fart, spenning og kraft i alt han har gjort.

Fredagstreningene har avdekket et ganske stort problem med lyd i lydighetstreningen. Det er jo ventet at vi får disse problemene, tatt i betraktning hans bakgrunn.

I dag fikk jeg noen rolige minutter, og fikk lest en glimrende artikkel av Thomas Stokke i nyeste Canis. Den handler om å lære hunden til å jobbe med den intensiteten du ønsker. Han nevner at hundeeiere vanligvis forsterker den egenskapen som manglet i forrige hund, og jeg kan skrive under på at jeg har forsterket Kis sin intensitet. Han skriver om feilrutiner som kan styre stressnivået. Dersom man ønsker å dempe stress, bør feilrutinen være å gi hunden en rolig timeout, mens man selv sitter ved siden av. Jeg skal virkelig prøve det, i stedet for de feilrutiner jeg har brukt til nå, som har skapt mer stress.

Jeg skal også øve på å skifte mellom høy og lav intensitet, slik at Kis kan lære seg det.

Mens jeg leste, kom jeg på en gammel artikkel av Morten Egtvedt om apportering. Han hadde apportbukken utenfor døra, og tilbød den til hunden hver gang han kom hjem til hunden. Når hunden tok apportbukken, fikk han hilse på vanlig måte. Det skal jeg jaggu prøve:)

I dag har Isak vært hjemme sammen med meg og Sigurd. Vi har vært masse ute. Isak har trent med Kis og en frisbee i hagen, mens jeg har måket sne. Etterpå gikk vi oss en deilig tur.

Man trenger ikke store bakken å ake i når man har en Kis til å dra kjelken. Moro!!