I dag har det vært mye å tenke på. Det er vanskelig å forstå det som har skjedd ute på Utøya. At noen velger å ta livet av tenåringer på sommerleir er så lite logisk at jeg har ikke ord.
Likevel går agilityverden videre, og Kis gikk tre løp også i dag. Han rev to hinder i agility og tre hinder i hoppløpet. Jeg var ganske oppgitt over å aldri få et feilfritt løp på han, for rivene i dag hadde ikke noe med Cecilies handling å gjøre. Han blir stressa, får det travelt og river. Da var det godt å få se han i åpen klasse. Da ble det ett riv, og en av de beste tidene. Det er moro å sammenlikne tider med de gode klasse 3 hundene, og se at tidsmessig har vi virkelig noe i toppen å gjøre.
Jeg registrerer at jeg i dag har vært så frustrert over alle rivene at jeg ikke har hatt håp om noen gang å komme oppover i klassene. Samtidig sitter jeg og vurderer Kis opp mot de beste, og innser at jeg enda har et håp om den målsetningen jeg satte meg da jeg startet med turbokelpien min, nemlig å kjempe blant de beste i Norge. For å kunne det må jeg ikke bare lære hunden å hoppe hinder i stedet for å springe gjennom de. Jeg må også finne en måte å korte ned svingene hans. Han får store svinger for han senker ikke farten, og hopper gjerne rett frem selv om handleren viser sving. Dersom jeg får fikset det, har han hvert fall ikke tiden å slite med når vi kanskje skal konkurrere sørover etter hvert. Men først: bort med rivene!
Jeg har vært så heldig å få litt innspill i løpet av helgen. Kis blir stresset når føreren er foran, og prøver å springe så fort han kan for å nå føreren igjen. Når han har oppgaver på felt eller slalåm, har han ikke samme stresset. Hvordan få han til å forstå at det å hoppe over hinderpinne faktisk er en oppgave i seg selv??
Man kan altså bli ganske frustrert over et eneste lite problem, som jo står i veien for videre klatring i klassene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar