Livet med en baby jfr Kis

Etter en måned med baby i hus, har familien kommet inn i nye rutiner. Da vi kom hjem fra sykehuset, gikk det noen uker hvor Kis ikke ville se på Sigurd. Han snudde hodet vekk og dempet så det sto etter. Det gjaldt ikke bare Sigurd, men også alle Sigurd sine ting. Dette var rart og litt skummelt, og Kis unnvek det så godt han kunne.

Han har i hele sitt liv ligget i et stort bur ved siden av sengen min. Et par uker før fødselen ble buret lagt i garasjen, og sengen til Kis ble plassert i en krok mellom to skap, trangt og trygt med vegger på tre steder. Han godtok dette under tvil. Men den dagen Sigurd kom hjem, flyttet Kis ut av soverommet, og han har ikke flyttet tilbake. Fra å være den søte, sære hunden som gikk og la seg på soverommet i 22-tiden, har han blitt den eneste i familien som sover nede. Litt sårt for mor, men han får bestemme dette selv.

I det siste har Kis funnet ut at denne rare skapningen ikke er så skummel likevel, og at mor kan kose med han selv om dette lille vesenet ligger på fanget. Og han kan sjekke ut Sigurd når han ligger på gulvet.

Her er årsaken til Kis sin forvirring på nært hold.

Denne uka er det blitt agility mandag, tirsdag og onsdag. Torsdag og i dag har det regnet bøtter og spann. I tillegg har Sigurd vært krevende, og vi har hatt helsestasjon. Jeg regner med at det blir trening begge helgedagene, når Petter er hjemme.

Mandag trente vi med tre hinder hjemme, og vi trente vanlig sving og serpentine. Det er lykke når vi får til serpentine uten å rive.

Tirsdag var vi på klubben med Lisa. Jeg hadde en middemådig trening. Jeg koblet en del bevegelse til øvelsene mine, og da kom det noen riv. Vi fikk ikke til å ta hinder to i en stjerne uten riv i høyrehandling, og det ble ganske frustrerende for meg.  Jeg måtte ta enten de to første eller de to siste hinderne for å få det til uten riv. Grr, ble litt motløs etter øktene.

Derfor passet det fint å f en tur til klubben onsdag formiddag også, sammen med Tonje. Kis tålte plutselig mer bevegelse og handling, og han rev nesten ikke. En gang var jeg ukonsentrert, og slapp Kis med blikket i en sekvens. Da røk tre hinder rett ned. Da jeg igjen var topp konsentrert, gikk det bra igjen. Vi trente en del på å ta hinder fra baksiden, og Kis rev ikke en eneste gang. Vel og merke med utlagt belønning. Det var godt å kjenne at ting fungerte og gikk fremover igjen.