Takk og lov for det positive agilitymiljøet!

Jeg har de siste månedene trent mer og mer lydighet med Kis. Han river jo pinner i hvert løp, og jeg har i tillegg vært plaget med bekkenet etter svangerskapet. Så det har vært flott å kunne bruke Kis til noe annet en den meget fysisk krevende sporten agility.

Jeg har vært så heldig å komme inn i en flott treningsgruppe, og vi trener sammen så ofte det lar seg gjøre. Denne uken har jeg bevilget meg litt treningsfri i snøværet, men ellers blir det ofte flere ganger i uken hvor vi arbeider med fri ved fot, innkalling, apport, fellesøvelser med mer. Og dette gjør vi kun belønningsbasert, og ved å legge til rette for at hunden skal lykkes og dermed lære.

Jeg har vært i agilitymiljøet så lenge, og der trener vi jo kun positivt. Det finnes ikke en person som jeg vet om i hele agilitymiljøet som en gang vurderer å trene inn felt eller slalåm ved bruk av korreksjoner. Vi hører sjelden og aldri noen som skylder på hunden på grunn av egen utilstrekkelighet, og det er alltid en positiv og entusiastisk gjeng som heier meg frem på alle stevner.
Og som trener min hund når jeg er indisponert.

Dermed visste jeg vel ikke hvor heldig jeg var som kom med i den fantastiske treningsgjengen i lydighet. Jeg reagerer ikke spesielt positivt på folk som bruker korreksjon i innlæring, som skylder på hunden eller andre forhold rundt dersom egen hund feiler eller som er negative til å dele plass på banen med andre ekvipasjer. I agility er ofte den store diskusjonen om man bør ha et handlingssystem, og i så tilfelle hvilket. Det kan kanskje sammenliknes med om man vil bruke handsignal eller ikke på avstandskommanderingen. En veldig liten problemstilling sammenliknet med hva man faktisk enda møter i lydigheten. Det er en så stor selvfølge for meg å trene positivt med min hund, og å ha det fint i aktivitet sammen med hunden min. Jeg blir dermed litt tappet av å måtte forsvare en treningsmetode som jeg trodde var en selvfølgelighet.

Foreløpig har jeg valgt å holde meg til min egen fantastiske lydighetsgjeng, men jeg må vel snart gjøre et valg om jeg skal begynne å vise meg på cup, konkurranser, fellestreninger med høy stemmebruk og utrygge hunder etc. eller om jeg skal fortsette å sysle med lydighet kun på hobbybasis. Kanskje jeg gjør som mange andre, og reiser til koselige og positive Senja for å konkurrere i stedet. Men det blir ikke før etter bryllupet..