Men jeg er rimelig sikker på at Kis er byens beste frisbeehenter i dypsnø. Heldigvis finnes det fortsatt steder vi kan bedrive denne morsomme og meget fysisk krevende "sporten" som Kis elsker nesten høyere enn agility.
Særlig siden hans trening ellers består nesten kun av lydighet. Det er lenge siden vi har kommet oss på fellestreningene på fredager, vi har vært borte i helgene. Dagene fylles av bryllupsforberedelser, og det blir lite tid til fellestrening. Jeg tar med meg Kis på parkeringsplasser og små grusbaner i nærheten når jeg har noen minutter ledig, men jeg vet jo at Kis trenger å arbeide med folk og hunder rundt seg. Det er da han går opp i stress, og det er da bjeffingen kommer. Når jeg trener alene er jo alt så fint og flott!
Etter Siv-kurset satte jeg meg opp en liste over ting jeg måtte jobbe med. Jeg har fått på plass høyresvingene, og innkallingene er nå bra. Jeg går mer kjeder, og bruker de metodene jeg lærte av henne for å ikke få bjeffing. Jeg er ikke kommet langt nok med apporten, og må jobbe mer med den. Jeg må trene mer fellesdekk med fremmede hunder, samt gå lengre kjeder uten at han koker over og bjeffer. Vi har tatt lydighetshinderet bare noen få ganger. Det må vi få prøvd oss på igjen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar